Vittorio Emanuele Orlando
Vittorio Emanuele Orlando | |||
---|---|---|---|
Født | Vittorio Emanuele Orlando 19. mai 1860[1][2][3][4] Palermo (De to sicilier)[5][6] | ||
Død | 1. des. 1952[1][2][7][8] (92 år) Roma (Italia)[9][6] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, professor, diplomat, jurist, universitetslærer | ||
Utdannet ved | Universitetet i Palermo | ||
Parti | Historiske venstre Partito Liberale Italiano | ||
Nasjonalitet | Italia (1946–) Kongedømmet Italia (1861–1946) De to sicilier (–1861) | ||
Medlem av | Accademia Nazionale dei Lincei Consulta nazionale del Regno d'Italia | ||
Utmerkelser | Knight of the Order of the Most Holy Annunciation Storkors av Alfons XIIs orden (1924)[10] Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden | ||
Italias statsminister | |||
1917–1919 | |||
Forgjenger | Paolo Boselli | ||
Etterfølger | Francesco Saverio Nitti | ||
Deputertkammerets president | |||
1919–1920,1944–1946 | |||
Signatur | |||
Vittorio Emanuele Orlando på Commons |
Vittorio Emanuele Orlando (1860–1952) var en italiensk politiker. Orlando var utdannet jurist og professor ved universitetet i Modena (1885), Messina (1886), Palermo (1888), Roma i 1903–1932[11] og fra 1945. Han hadde et sete i deputertkammeret fra 1897 til 1925 og tilhørte det moderate venstre. Han var medlem av en rekke regjeringer og var selv statsminister fra 1917–1919. Vittorio Orlando representerte Italia på fredskonferansen i Paris 1919, der han var en av «de fire store» sammen med Clemenceau, Lloyd George og Woodrow Wilson. I spørsmålet om å beholde Fiume innenfor Italias grenser mot Dalmatia, måtte Orlando gi tapt og gikk deretter av som statsminister.[12]
Liv og virke
Bakgrunn
Vittorio Emanuele Orlando ble født den 19. mai 1860 i Palermo. Han ble professor i 1885 i Modena, i 1886 i Messina og i 1888 i Palermo.
Politiker
I 1897 ble han valgt som representant i deputertkammeret (Camera dei Deputati) og var i Giovanni Giolittis ministerium som kulturminister 1903–1905. Deretter var han professor i offentlig rett ved Romas universitet.
Han var justisminister i Giolittis ministerium 1907–1909 og i Antonio Salandras 30. oktober 1914–20. juni 1916. I det følgende ministeriet ved Paolo Boselli, inngikk han som innenriksminister.
Statsminister
Selv om han ble klandret for å ha forsømt seg mot fredspropagandaen, ble han likevel statsminister da Boselli i oktober 1917 gikk av etter det italienske nederlaget ved Caporetto.
Sammen med sin utenriksminister, Sidney Sonnino, var Orlando italiensk delegert ved Pariskonferansen i 1919 og tilhørte der, imidlertid uten å uteve nevneverdig innflytelse, «de fires råd». I Fiumespørsmålet klarte han ikke å avstedkomme noen for den italienske folkeopinion akseptabel ordning, og så seg dermed tvunget til å gå av 29. juli 1919.
Etter statsministertiden
Fra november 1919 til juni 1920, var Orlando deputertkammerets president. Etter fascistregimet ble innført i 1922 inntok han en temmelig tilsidesatt plass innen det politiske liv, likesom de fleste liberale.
Etter Mussolinis fall ble han i en kort periode aktiv igjen, men nå som konservativ.
Orlando utgav atskillige kjente arbeider i statsrett, blant annet Principii di diritto costituzionale (tredje opplag 1890) og Di diritto amministrativo (andre opplag 1892). I år 1890 begynte han å utgi «Archivio di diritto pubblico». Han var ordfører i foreningen for ivaretakelsen av utenlandsitalienernes interesser. («Lega italiana per la tutela degli interessi nazionali all'estero»).
Han døde den 1. desember 1952 i Roma.
- La riforma elettorale, 1883.
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Vittorio Orlando, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Vittorio-Emanuele-Orlando, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0047674[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6wq16nh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Орландо Витторио Эмануэле, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1802, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 45539[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1924-10610[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nordisk familjebok Projekt Runeberg, lest 13. oktober 2013
- ^ Nordisk familjebok, utgave 1935 lest 13. oktober 2013
Eksterne lenker
- (en) Vittorio Emanuele Orlando – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- v
- d
- r
- Cavour (1861)
- Ricasoli (1861–62)
- Rattazzi (1862)
- Farini (1862–63)
- Minghetti (1863–64)
- La Marmora (1864–66)
- Ricasoli (2) (1866–67)
- Rattazzi (2) (1867)
- Menabrea (1867–69)
- Lanza (1869–73)
- Minghetti (2) (1873–76)
- Depretis (1876–78)
- Cairoli (1878)
- Depretis (2) (1878–79)
- Cairoli (2) (1879–81)
- Depretis (3) (1881–87)
- Crispi (1887–91)
- Starabba (1891–92)
- Giolitti (1892–93)
- Crispi (2) (1893–96)
- Starabba (2) (1896–98)
- Pelloux (1898–1900)
- Saracco (1900–01)
- Zanardelli (1901–03)
- Giolitti (2) (1903–05)
- Tittoni (1905)
- Fortis (1905–06)
- Sonnino (1906–07)
- Giolitti (3) (1906–09)
- Sonnino (2) (1909–10)
- Luzzatti (1910–11)
- Giolitti (4) (1911–14)
- Salandra (1914–16)
- Boselli (1916–17)
- Orlando (1917–19)
- Nitti (1919–20)
- Giolitti (5) (1920–21)
- Bonomi (1921–22)
- Facta (1922)
- Mussolini (1922–43)
- Badoglio (1943–44)
- Bonomi (2) (1944–45)
- Parri (1945)
- De Gasperi (1945–46)