Solvind

En solvind er en strøm av ladde partikler - «plasma» (ionisert gass, og solen i seg selv består av plasma^[1]) - som slynges ut av den ytterste atmosfæren rundt en stjerne. Når de kommer fra andre stjerner enn solen, kalles de «stjernevinder».

Før det ble sendt opp romfartøyer, ble området mellom solen og jorden antatt å være et vakuum. I stedet oppdaget man en strøm av partikler som utgår fra solen og spres over enorme avstander. Voyager 1 var det første menneskeskapte objekt som la solvinden bak seg, og da var den 18 milliarder km fra solen. Solvinden er tynn, med bare to partikler pr cm³, men stikker noen en finger inn i strømmen, vil likevel 500 millioner partikler fare gjennom den hvert sekund, fordi de holder så høy hastighet. Solvinden bærer med seg litt av solens magnetisme. Men den når ikke vår atmosfære, fordi vi beskyttes av jordens eget magnetfelt. Solvinden nøyer seg med å forstyrre jordens magnetfelt og bryte det opp, så det må reorganisere seg. Dermed settes det i gang elektriske strømmer, og finner disse vei gjennom atmosfærens øverste lag, dannes det polarlys.^[2]

Solvinder består i hovedsak av høyenergetiske elektroner og protoner (ca. 500 keV) som klarer å unnslippe stjernens tyngdekraft på grunn av den høye temperaturen i atmosfæren rundt solen, og den høye kinetiske energien til hver partikkel. De er sterke nok til å bøye kometenes haler, så disse alltid bøyer vekk fra solen.

Gjennomsnittsfarten til solvindene i det de fyker forbi jorden, er på ca. 400 km/s. De fortsetter helt ut til den ytterste grensen av solsystemet, heliosfæren, og beskytter oss mot stjernevinder fra andre soler. Solvindene beskytter solsystemet mot kosmisk stråling.

Solen spinner rundt sin egen akse mens den slynger ut solvinder, og derfor er solsystemet spiralformet.

• Solen
• Solstormer
• Solflekker
• Solflekksyklusen
• Solmaksimum
• Solminimum
• Solenergi
• Solsyklus